Fredrikstad-selskapet som står bak Norges første landbaserte lakseoppdrettsanlegg, er fortsatt relativt ferskt. Den første laksen ble slaktet i fjor, og i år vil selskapet levere 800–1000 tonn.
Likevel beviser de allerede nå det aller viktigste: At «elvas konge» godt kan leve hele sitt liv 100 meter fra Glomma – i tanker med motstrøm og nøye kontroll av vannet som sirkulerer i anlegget.
Faktisk står fisken deres på menyen til Restaurant Slippen, som ble kåret til Norges beste fiskerestaurant i 2018.
– Jeg syns laksen deres er veldig god. Den er både litt magrere og fastere enn annen oppdrettslaks, sier Slippens kjøkkensjef Sondre Carlsen Segersten.
Han har hatt Bernt Olav Røttingsnes på mange restaurantbesøk, sammen med investorer og samarbeidspartnere. Styrelederen i Fredrikstad Seafoods legger nemlig ikke skjul på at landoppdretterne fortsatt må overbevise mange skeptikere.
– Mange har trodd at det ikke går an. At fisken ikke kan bli stor på land, og at den ikke vil smake godt. Men vi har bevist at det er mulig, så lenge du gjør alt riktig, sier han.
Og konstaterer at selskapet per i dag er verdensledende innen kvalitet på landbasert oppdrettslaks.
Kunnskapseksportør
Nettopp dette er hensikten med Fredrikstad Seafoods. Selve matproduksjonen er mest av alt en sekundær målsetning for oppdrettsanlegget.
Primært er Fredrikstad-anlegget bygd for to ting:
- Å perfeksjonere metodene for landbasert lakseoppdrett
- Å bevise at metodene gir laks av ypperste kvalitet
– Vi vil fortsette å oppdrette laks i Fredrikstad, og vil øke produksjonen noe neste år. Men det er ikke her vi planlegger å vokse. De store investeringene våre fremover vil bli i USA og etter hvert Asia. Slik sett blir Fredrikstad-basen kunnskapseksportøren vår, med en del patenter på deler av anlegget, forklarer Røttingsnes.
– Det handler om å få teknologi og biologi til å trekke sammen, slik at laksen trives og holder seg frisk. Her har vi i Norge store fordeler, siden vi har så sterk kompetanse på nettopp laks, fortsetter han.
Flyskam gir muligheter
Etter suksessen med 400-millioners-anlegget i Fredrikstad, er neste steg nå et landoppdrettsanlegg til fem milliarder. Det skal bygges i Maine på den amerikanske nordøstkysten.
– Vi kommer ikke til å bygge flere anlegg for produksjon av laks i Europa. Vi vil konsentrere veksten vår i USA og etter hvert Asia, sier Bernt Olav Røttingsnes. Og legger til at dette er helt naturlig.
– Fordelen med landbasert opprett er at man kan produsere maten der hvor folk bor. Europa har god tilgang på oppdrettslaks. I resten av verden er det få områder hvor det er mulig å lykkes med lakseoppdrett i sjø. I USA går det for eksempel ikke. Og det samme gjelder store markeder i Asia, sier han.
De store investeringene våre fremover vil bli i USA og etter hvert Asia. Slik sett blir Fredrikstad-basen kunnskapseksportøren vår, med en del patenter på deler av anlegget
Han konstaterer at dette faktumet kombinert med økende oppmerksomhet på klimaavtrykk, gjør landbasert opprett til en svært lovende nisje.
– For å eksportere fersk laks fra Europa til USA, må den flys. Det å flyfrakte mat vil nok snart være noe som tilhører fortiden. Flyskammen man snakket om før Covid-19, kommer trolig til å ramme maten også. Da åpner det seg muligheter, analyserer han.
Vil forbli en nisje
Lakseoppdrett er en av Norges største eksportnæringer, og bransjen er en viktig arbeidsgiver i mange av landets utkantkommuner.
Røttingsnes avviser likevel at Fredrikstad Seafoods’ oppdrettsmetoder er en trussel mot hverken distriktene eller dagens laksegiganter.
– Jeg har ingen tro på at landbasert oppdrett vil konkurrere ut dagens oppdrettsbransje. Vi blir heller et supplement, som kun leverer fersk fisk til markedene. Hvis vi må fryse fisken, har vi bommet i posisjoneringen. Vi bør heller posisjonere oss i high-end-segmentet, sier han.
Dette faktumet kombinert med økende oppmerksomhet på klimaavtrykk, gjør landbasert opprett til en svært lovende nisje
Han begrunner dette med at verden i dag etterspør mer laks enn markedet kan levere. Og at etterspørselen øker år for år.
– Det vil være svært vanskelig å øke produksjonen nok, samtidig som vi ivaretar havet. Samtidig vil det kreve enorme investeringer å flytte dagens havbaserte produksjon opp på land. For å produsere 25.000 tonn årlig i Maine, investerer vi fem milliarder. Landanlegg er også plasskrevende, og tomtene bør helst ligge relativt nær sjøen, sier han, og konkluderer:
– Det er med andre ord mange begrensninger som gjør at jeg ikke tror på en eksplosjon av landbaserte anlegg i verden. Men vi vil bli et supplement.